Margreth Olin-uke hos Cinema Neuf!

Kategori: Denne uka, Regissørbesøk

Margreth Olin har profilert seg som en av vårt lands fremste dokumentarister. For å feire hennes 20 år lange særstilling i norsk film, dedikerer Cinema Neuf nå en temauke til henne.

 

Før visningen av hennes siste film, Barndom (2017), tok vi en prat med Olin, som gjester Lillesalen hele uken for å innlede og diskutere filmene vi satt opp. Regissøren har selv et forhold til filmklubb, og husker tilbake til når hun satt i filmklubbstyre i sitt første år som student i Volda på 90-tallet.

Jeg husker spesielt en visning der jeg og kjæresten, som var leder av filmklubben, var de eneste som møtte opp. Jeg sa til ham at en dag skulle kulturhuset i Volda være fullsatt mens vi så på noe jeg hadde laget. Han lo det bort som prat fra en breial sunnmøring, men måtte senere bite det i seg.

Margreth Olin på besøk på Cinema Neuf-kontoret Foto: Jørgen Myhr Stokke

Nesten tre tiår senere får regissøren igjen sette opp program hos en studentfilmklubb, da hun fikk muligheten til å sette opp en film som inspirerte henne hos Cinema Neuf. Valget falt på dokumentarfilmen Hospital (1969) av amerikanske Frederick Wiseman. Wiseman er kjent for sin observerende stil, der han ikke griper inn i det som spilles inn, som i Hospitals tilfelle er livet på Metropolitan Hospital Center i New York.

– Filmen kan ved første øyekast oppleves som ren observasjon, der nær sagt hvem som helst kunne pekt kamera på det som foregikk. Følger man nærere med, skjønner en som tilskuer hvor mye arbeid det er lagt inn i både montagen og i å velge de utsnittene som er blitt gjort.

Olin innleder for publikum. Foto: Jørgen Myhr Stokke

Det var på et seminar i forbindelse med hennes fordypningsår i dokumentar på Høgskolen i Volda hun møtte Wiseman for første gang. Etter tre dager fylt med samfunnsengasjementet til den svenske dokumentaristen Stefan Jarl (som ble hennes mentor), dro klassen til Oslo og møtte Wiseman. Det var i spennet mellom Jarls engasjement og Wisemans historiefortelling (eller ikke-fortelling) at brikkene falt på plass og hun visste hva hennes prosjekt skulle være.

Mer info om visning av Hospital tirsdag 13. februar

Dette prosjektet har etter hvert blitt kjent for de fleste. Olin har bemerket seg både som en pådriver for utviklingen av dokumentarfilmen i Norge og som en nyanserende stemme i samfunnsdebatten, som løfter frem stemmer som ellers ofte blir oversett. Det er viktig at vi, spesielt i et land med mye statsstøttet film, gir plass til en bredde av fortellinger, og dermed utvider fortellingen om oss selv som samfunn, sier hun om hva som har vært motivasjonen for filmene hennes. Og dette gjenspeiles i dokumentarene, som i det feminines fortelling i Kroppen min (2002), ved å la barn og ungdom vise sin virkelighet i Ungdommens råskap (2004) og Barndom, og historien til enslige mindreårige asylsøkere i De andre (2012).

I hennes rekke av filmer skiller Engelen (2009) seg ut ved å ikke være en dokumentar. Filmen, med Maria Bonnevie i hovedrollen som rusavhengig, vant Folkets Amanda og ble Norges Oscar-kandidat til beste fremmedspråklige film. Bakgrunnen for filmen var et dokumentarprosjekt der Olin hadde fulgt narkomane Pia og skutt materiale i to år. Jeg var så provosert over at Sofies verden fikk rekordstor støtte til å filmatiseres. Det var jo ikke denne historien som var viktigst å formidle. Som et mørkt tilsvar jobbet jeg derfor med filmen Pias verden, som skulle ta for seg gatelivet og livet rundt Plata i Oslo, minnes Olin. Når filmen nærmet seg klar ble imidlertid Pia nykter og var i en sårbar situasjon, og regissøren måtte ta beslutningen om å legge ned arbeidet med filmen. Det var et valg som har merket henne for resten av karrieren.

Hun følte allikevel at materialet hun hadde var solid og nødvendig å formidle. For henne handlet det også om et prinsipp hun har nedarvet fra Frederick Wiseman – å stole på at livet i seg selv er nok. Nok til å bære en film, og nok til å skape den fortellingen man ønsker. Gjennom å endre på relasjoner og omstendigheter i historien til Pia, kunne fortellingen hennes brukes som utgangspunkt i spillefilmen. Sjangermessig kunne man kanskje tenke at det var mer rom for effekter og kunstige oppstillinger i en spillefilm med Maria Bonnevie enn i en dokumentarfilm som fulgte ekte øyeblikk i livet som heroinist på gata i Oslo. Derimot fungerer filmen som et ekte og viktig innlegg i samtalen om hvem Norge rommer, og hvem som skal få definere fortellingen om dem.

Mer info om visning av Engelen torsdag 15. februar

Alle forfilmer, samt Engelen, vises på 35mm filmrull, her representert ved regissøren og kortfilmen Kroppen min.
Foto: Jørgen Myhr Stokke

I dag har Margreth Olin flere prosjekter på gang, som både produsent og regissør. Hun er heller ikke fremmed for nye spillefilmprosjekter, og har trivdes godt med å instruere skuespillere både på spel og Nationaltheatrets scene. Mens vi venter i spenning på hva hennes neste prosjekt blir, gleder Cinema Neuf seg over et tilbakeblikk på en av Norges viktigste filmkarrierer, fra inspirasjonens øyeblikk som student i Volda, til de nyere og større produksjonene, akkompagnert av korte forfilmer som viser spennet i Olins arbeid.

Kommentarer: